Ørnetåken: Søylene Hubble gjorde berømte, ble funnet i 1920

Bildet som gjorde Ørnetåken til et velkjent navn – tre mørke søyler av gass som reiser seg fra en glødende sky – var ikke et originalt Hubble-bilde. Disse «elefantsnablene» var allerede oppdaget i 1920 av astronomen John Charles Duncan, på en fotografisk plate eksponert gjennom Mount Wilson-observatoriets 60-tommers teleskop. De kalles Skapelsens søyler fordi gassen og støvet de er laget av, er i ferd med å danne nye stjerner, samtidig som de eroderes av lys fra nærliggende stjerner som nylig har blitt dannet.

Tåken selv har hele tre katalognumre samtidig. Den er Messier 16 (M16) for stjernekikkere, NGC 6611 for den unge stjernehopen i sentrum, og IC 4703 for den glødende hydrogengassen rundt denne hopen – også kjent som Stjernedronningens tåke. Den ligger omtrent 5700 lysår fra Jorden, i stjernebildet Slangen, og danner fortsatt aktivt nye stjerner i dag.

Denne guiden fokuserer på det som gjør selve Ørnetåken spesiell: dens størrelse, stjernehopen skjult inni den, søylenes lange observasjonshistorie fra en glassplate fra 1920 til James Webb-romteleskopet, og den pågående prosessen som stille og rolig eroderer disse berømte tårnene.

Ørnetåkens glødende gass og stjernehopen inni den er teknisk sett to forskjellige katalogobjekter. Gasskyen er en diffus emisjonståke, eller H II-region, katalogisert separat som IC 4703, mens de rundt 8100 stjernene som er født i den, utgjør den åpne stjernehopen NGC 6611. De fleste av disse stjernene er konsentrert i et gap i molekylskyen nordvest for søylene – noe som betyr at hopen og søylene opptar ulike hjørner av samme barnehage i stedet for å overlappe.

Det klareste medlemmet av denne hopen, en stjerne katalogisert som HD 168076, skinner med en tilsynelatende størrelsesklasse på +8,24. Det er for svakt for det blotte øyet, men lett synlig med gode kikkerter – et av de mer tilgjengelige dyphimmel-målene for amatørastronomer som er villige til å rette optikken sin mot Slangen.

Ørnetåken ligger i stjernebildet Slangen, en av de mer uvanlige oppføringene på stjernekartet: det er det eneste av de 88 moderne stjernebildene som er delt i to atskilte deler, Serpens Caput (hodet) i vest og Serpens Cauda (halen) i øst. Tåken tilhører haledelen, og ligger i retning galaksens sentrum, omtrent 5700 lysår unna.

På den avstanden blir tåkens virkelige størrelse tydelig – den måler 70 ganger 50 lysår, stor nok til å romme ikke bare stjernehopen, men også de tre separate støvskyene som utgjør Skapelsens søyler. En tåke av denne størrelsen gjør at søylene selv virker små – de er bare ett dramatisk trekk skåret ut av en mye større sky.

Størrelsesforholdene viser seg igjen i et mindre kjent trekk ved tåken: en synlig gasspir som stikker ut fra den nordøstlige siden, og strekker seg omtrent 9,5 lysår – rundt 90 billioner kilometer – fra base til spiss. Det er en påminnelse om at Skapelsens søyler, uansett hvor ikoniske de er, ikke er den eneste strukturen av sitt slag inni Ørnetåken; de samme kreftene som former søylene, former også gass i hele området.

Lenge før Hubble eksisterte, var de søyleformede «elefantsnablene» av gass og støv allerede dokumentert. John Charles Duncan identifiserte dem i 1920 fra en plate tatt med Mount Wilson-observatoriets 60-tommers teleskop, lenge før bildet de fleste forbinder med dem i dag.

Det bildet kom i 1995, da astronomene Jeff Hester og Paul Scowen brukte Hubble-romteleskopet til å avbilde området – en observasjon som forbedret den vitenskapelige forståelsen av prosessene inni tåken betraktelig. Fotografiet, tatt 1. april 1995, ble senere kåret til et av de ti beste Hubble-bildene av Space.com, og befestet et bilde av formasjoner som stjernekikkere på bakken allerede hadde skimtet generasjoner tidligere.

Bildet av Skapelsens søyler fra 1995 var ikke én enkelt eksponering. Det er sammensatt av 32 forskjellige bilder, tatt av fire separate CCD-sensorer i Hubbles Wide Field and Planetary Camera 2. Å sette sammen dusinvis av bilder fra fire sensorer er en del av grunnen til at bildet fremstår som et så sømløst, detaljert portrett av søylene – det som ser ut som ett fotografi, ble faktisk satt sammen av mange.

Hubble stanset ikke ved ett blikk. For å markere 25-årsjubileet for teleskopets oppskyting satte astronomer sammen et større og høyere oppløst bilde av Skapelsens søyler, som ble avduket i januar 2015 på American Astronomical Societys møte i Seattle. Det bildet kom fra Hubbles Wide Field Camera 3, installert i 2009 – et nyere instrument enn det som ble brukt i 1995 – og ble tatt i synlig lys.

Søylene fikk enda en nærbilde-runde i oktober 2022, da det ble avslørt at James Webb-romteleskopet hadde tatt sitt eget bilde av strukturen ved hjelp av NIRCam-instrumentet om bord i romfartøyet. Mellom en fotografisk plate fra 1920, Hubbles bilder fra 1995 og 2015, og Webbs blikk fra 2022, er Skapelsens søyler nå dokumentert gjennom mer enn et århundre med astronomisk teknologi.

Søylene er ikke statiske monumenter – de blir aktivt omformet. Stjernene som fødes i Ørnetåken, sammen med andre som er rundt 5 millioner år gamle, har en gjennomsnittstemperatur på omtrent 45 000 kelvin og produserer enorme mengder stråling som til slutt vil ødelegge selve støvsøylene. De samme strukturene som gjorde tåken berømt, blir sakte, men sikkert, brutt ned av stjernene som dannes rundt og inni dem.

En del av denne erosjonsprosessen har et navn: fotofordamping, der energirik stråling ioniserer gass og får den til å spre seg bort fra strålingskilden – vanligvis ultrafiolett lys som strømmer fra varme, unge stjerner ut i omkringliggende skyer av gass og støv. Ørnetåken har en spesiell plass i denne historien: fordampende gassklumper, eller EGG-er, tette gassknuter som formes og spres av stråling, ble først oppdaget nettopp her. Søylene er med andre ord mindre et fastsatt monument og mer et synlig øyeblikksbilde av en barnehage som fortærer sine egne vegger.

• Wikipedia: Ørnetåken
• Wikipedia: Skapelsens søyler
• Wikipedia: Fotofordamping
• Wikipedia: Slangen (stjernebilde)