Eris er den mest massive og nest største kjente dvergplaneten i solsystemet. Den er også det største kjente objektet i solsystemet som aldri har blitt besøkt av en romsonde — en tittel den innehar rett og slett fordi den er så langt unna alt annet som er verdt å besøke først.
Det som gjør Eris genuint merkelig, er et misforhold: den er litt mindre enn Pluto målt i diameter, men veier likevel 27 % mer. En verden som taper på størrelse, men vinner på masse, er en underlig ting å forholde seg til — og det er nettopp den type merkelighet som tvang astronomer til å sette seg ned og endelig definere hva en «planet» egentlig er.
Dette definisjonsproblemet er ikke en bisak i historien om Eris — det er hele historien. Å finne et legeme utenfor Neptun som så ut til å konkurrere med Pluto i størrelse, satte Den internasjonale astronomiske union overfor et valg: kalle Eris den tiende planeten, eller trekke en ny grense som plasserte både Eris og Pluto på den andre siden. De valgte grensen, og Eris ble grunnen til at Pluto mistet sin gamle tittel.
En oppdagelse bygget på gamle bilder
Eris ble oppdaget av teamet til Mike Brown, Chad Trujillo og David Rabinowitz 5. januar 2005, ut fra bilder som faktisk var tatt allerede 21. oktober 2003. Det gikk mer enn ett år mellom øyeblikket lyset traff teleskopet, og øyeblikket noen gjenkjente hva som var på bildet — en påminnelse om at mye astronomisk oppdagelse ikke skjer ved teleskopet, men i etterkant, ved et skrivebord, mens man går gjennom data ingen hadde rukket å sjekke fullstendig ennå.
Et navn skapt for kaos
Eris fikk sitt navn i september 2006, etter den gresk-romerske gudinnen for strid og uenighet. Det er vanskelig å tenke seg et mer treffende valg: det var oppdagelsen av nettopp dette objektet som drev IAU inn i striden om Plutos planetstatus, og gudinnen for uenighet endte opp med å gi navn til objektet som forårsaket den.
Mindre i bredde, tyngre i vekt
Det tok år å fastslå den nøyaktige størrelsen til Eris. Diameteren ble til slutt målt til 2 326 ± 12 km, med de endelige resultatene kunngjort i oktober 2011, etter at astronomer hadde tidfestet hvor lenge Eris skygget for lyset fra en fjern stjerne mens den passerte foran den — en teknikk som er langt mer presis enn å forsøke å måle en svak, fjern skive direkte gjennom et teleskop.
Denne målingen avgjorde sammenligningen med Pluto: Eris er litt mindre enn Pluto, som måler 2 376,6 ± 1,6 km i diameter, selv om Eris fortsatt er den mest massive av de to. Massetallet kommer fra å observere hvordan Eris' måne, Dysnomia, går i bane rundt den — ved å bruke månens bevegelse til å veie planeten, det samme trikset astronomer bruker i hele solsystemet. Basert på Dysnomias omløpstid på 15,774 dager viser det seg at Eris er 27 % mer massiv enn Pluto, til tross for at den fysisk er den minste verdenen.
En 558 år lang reise rundt solen
Eris har en omløpstid på 558 år — mer enn dobbelt så lang som Plutos 248-årige bane — og den følger slett ikke noe som ligner en sirkel. Aphelium, det fjerneste punktet fra solen, er 97,7 AU, mens perihelium, den nærmeste tilnærmingen, er 38,4 AU. Det betyr at Eris tilbringer mesteparten av sin flere hundre år lange bane på mer enn det dobbelte av avstanden den når på sitt nærmeste, mens den svinger mellom en relativt tett befolket del av det ytre solsystemet og en region langt utenfor der de fleste kjente objekter beveger seg.
Eris' bane er også vippet omkring 44 grader i forhold til ekliptikken, i motsetning til de åtte planetene, hvis baner alle ligger omtrent i det samme flate planet som jordens. En så bratt vinkel skiller Eris ut selv blant de fleste andre fjerne verdener, og antyder en voldsom, kaotisk historie med gravitasjonsmøter fremfor en rolig, ordnet dannelse på stedet.
En kald verden studert fra jorden og fra verdensrommet
På grunn av den enorme avstanden og den avlange banen anslås overflatetemperaturen på Eris å variere fra omtrent 30 til 56 K — kaldt nok til at gasser som ville vært fast is gjennom mesteparten av banen, kan oppføre seg annerledes nær perihelium, avhengig av hvor Eris befinner seg i sin 558 år lange runde rundt solen.
I 2022 avslørte nærinfrarød spektroskopi av Eris utført av James Webb-romteleskopet deuterert metanis på overflaten, i mengder lavere enn det som er funnet på kometer fra Jupiter-familien som 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko. Denne sammenligningen betyr noe: den viser at metanet på Eris ikke ankom på samme måte som kometisen gjorde, og å studere nøyaktig hvordan det skiller seg, hjelper astronomer med å finne ut hvilket materiale som var tilgjengelig da Eris ble dannet.
Låst i takt med sin måne
Eris er tidevannslåst til sin måne Dysnomia, noe som betyr at rotasjonsperioden er synkron med månens omløpstid på 15,78 jorddøgn. Eris og Dysnomia vender i praksis permanent samme side mot hverandre mens de går i bane rundt sitt felles massesenter — samme type gjensidige låsing som binder Pluto og dens største måne, Charon, sammen.
Dysnomia selv er ingen liten følgesvenn. Diameteren ble presisert gjennom ALMA-radioteleskopobservasjoner i 2018 til 615 km, noe som tilsvarer 24 til 29 % av Eris' egen diameter — en betydelig andel for en måne, snarere enn et lite avfallsstykke. Av de kjente månene til dvergplaneter er det bare Charon som er større, noe som gjør Dysnomia til den nest største kjente månen til en dvergplanet så langt.
En mulig andre, usett måne
Dysnomias bane har i seg selv reist et mysterium. I 2023 foreslo Marina Brozović og Robert Jacobson at Dysnomias ikke-kepplerske bane — altså at banen ikke følger en enkel, fast ellipse slik en enslig månes bane burde gjøre — mest sannsynlig skyldtes en usett indre måne som trekker i den gjennom en baneresonans med middels bevegelse. Ingen har direkte sett denne hypotetiske andre månen; dens tilstedeværelse utledes utelukkende fra måten den ser ut til å skyve Dysnomia bort fra en ryddig elliptisk bane.
Kun besøkt fra stor avstand
Eris ble observert på avstand av den utgående romsonden New Horizons i mai 2020, som en del av dens utvidede oppdrag etter det vellykkede Pluto-forbiflyet i 2015. Det var mer et gløtt enn et besøk — New Horizons hadde allerede passert godt forbi Pluto og fortsatte utover, og Eris beholder fortsatt sin utmerkelse som det største kjente objektet i solsystemet som ingen romsonde faktisk har fløyet forbi. Foreløpig er alt som er kjent om Eris, lært fra jorden eller fra stor avstand.